Den var faktisk den eneste i Europa som produserte høykonsentrert tungtvann i slike mengder at tønne etter tønne kunne fylles.
I krigsårene var fabrikken strengt bevoktet, og det var ikke uten grunn: Fatene med tungtvann som rullet ut, ble sendt til Tyskland, der tungtvannet skulle brukes til å kontrollere en kjernefysisk spaltereaksjon.
Etter okkupasjonen av Norge våren 1940 ble det snart tydelig at tyskerne var påfallende interessert i Hydros produksjon av tungtvann – og okkupasjonsmakten tok seg til rette. Ved nye installasjoner på Rjukan, etter tysk metode, ble produksjonen fra inngangen til 1942 økt til 100 kilo per måned. Snart ga tyskerne uttrykk for at de ønsket ytterligere økning.
En tilspissing av denne saken førte til slik motstand fra Hydros ledelse at generaldirektør Bjarne Eriksen tidlig i 1943 ble arrestert og sendt til fangenskap i Tyskland.
Et «hemmelig våpen»?
I London og Washington var det kjent at to tyske atomfysikere arbeidet med problemer innen kjernefysikken. Man antok at tungtvannet hadde sammenheng med trusler Hitler hadde fremsatt om «hemmelige våpen».
På norsk side i London ble det gitt bistand til planer om sabotasje mot anleggene på Vemork, og gjennom norske kontakter i fabrikken, i første rekke Jomar Brun, som var sjef for tungtvannsanlegget, ble det sendt fotografier og skisser av anlegget til London. Til London kom også informasjon om disponeringen av tungtvannet.
En storpolitisk thriller skulle utspilles i løpet av 1943 og 1944. Handlet dette om atomvåpen, om et kappløp? I så fall handlet det også om hvem som skulle vinne krigen.
Et første forsøk på å ramme fabrikken på Vemork endte meget tragisk. To fly fra 1. flybårne britiske divisjon havarerte på grunn av tåke over Sørlandet. De som var om bord ble enten drept eller skutt. Det var etter dette at planene om en sabotasjeaksjon, gjennomført av nordmenn som var blitt spesialutdannet i England, ble lansert.
Fra Vidda til Våer
12 håndplukkede karer ble sluppet ut i fallskjerm over Hardangervidda, flere mil nordvest for Rjukan og anleggene på Vemork. Inne på Vidda, vel 1200 meter over havet, levde de i flere vintermåneder og livnærte seg ved bl.a. å spise mageinnholdet på reinsdyr som de skjøt.
Vemork-aksjonen er blitt omtalt som en av de mest heroiske sabotasjeaksjoner under 2. verdenskrig. Den er i alle fall på alle måter dristig og spektakulær. Oppdragsgiverne hadde ikke altfor sterk tro på at de som utførte aksjonen, kunne komme levende fra det.
For å nå fram til anlegget på Vemork kunne ikke gruppen gå hengebroen over elven Måna ved Våer, men måtte ta seg ned i juvet et stykke lengre nede. Joachim Rønneberg, leder for gruppen, forteller at eneste holdepunkt de hadde for å vurdere om dette lot seg gjøre, var et luftfoto, tatt fra 4.000 meters høyde.
Det var først etter at Claus Helberg hadde vært ute på et par rekognoseringsturer i området, at man begynte å tro at det umulige – å forsere juvet – likevel kunne være mulig.
På minelagt grunn
En time før midnatt 27. februar tok gruppen på 12 seg ned i juvet ved Måna, krysset over den islagte elven, klatret opp bergveggen på den andre siden noe lengre oppe og kom seg opp på jernbanelinjen som førte fram til hydrogenfabrikken. Planen var nå at dekningspartiet skulle rykke fram og klippe opp porten eller gjerdet.
Knut Haukelid og Arne Kjelstrup fant en oppmåket vei som fulgte jernbanelinjen fram til fabrikken. Her følte de seg temmelig sikre for minene som var lagt ut for å beskytte anlegget. De klipte over jernlenken som stengte veien videre. Jens Anton Poulsson, som dannet sambandsleddet bakover, vinket til de andre. På et øyeblikk var hele gruppen framme ved porten. Noen minutter seinere var alle mann på plass.
Aksjonerte uten å ta liv
Måten de tok seg inn i fabrikken var ikke mindre strabasiøs. Rønneberg, som nå ledet sprengningspartiet, forteller at de først forsøkte å komme inn gjennom en av dørene i underetasjen. Dette lyktes ikke. Fra London hadde de fått beskjed om å ta seg opp en trapp til et hull i veggen der kabelinntaket var og følge kabeltunnelen under taket i første etasje i fabrikken.
Rønneberg og Hans Storhaug kom seg inn på denne måten og fikk overrumplet vaktmannen. Birger Strømshaug, Fredrik Kayser og Kaspar Idland tok seg rett og slett inn ved å knuse vindusruten. Glassbitene singlet, men de tyske vaktmannskapene hørte ingenting. En kraftig dur fra generatorene overdøvet alt.
– Vi var to om å montere sprengladningen. Luntene var på to minutter. Jeg skar dem ned til 30 sekunder og tente på, forteller Rønneberg.
– Hvordan kunne dere komme ut så raskt?
– Jeg hadde nøkkel! Vi visste at våre dekningsmannskaper var i stilling. De tyske vaktene var dermed nøytralisert, sperret inne i vaktbua, forklarer han.
Det smalt, rutene singlet på ny, men de tyske vaktene kan knapt ha oppfattet at det var en eksplosjon. En vaktmann kom ut, kjente på døra til Elektrolysefabrikken, fant at den var låst og gikk inn igjen. Kort tid etter kom han ut igjen med en lommelykt i hånden og ga seg til å lyse langs bakken. Tyskerne må ha trodd at snøen hadde fått en av landminene til å gå av. Vaktmannen gikk deretter tilbake til vaktbua – og berget sannsynligvis sitt eget liv på den måten.
Soldater på veien – sabotører på sporet
Da sabotasjen ble oppdaget og tyske soldater rykket ut langs veien mot Vemork, var sabotørene allerede kommet et stykke langsetter jernbanesporet mot Rjukan og tok seg over på anleggsveien under fjellbanen. Snøen lå dyp og det var mørkt, men alle kom seg unna.
Inne på Hardangervidda ble gruppen igjen delt. Sprengningsgruppen gikk fullt bevæpnet og i uniform på ski fra Rjukan over vidda og alle de østnorske dalførene til Sverige. De øvrige spredte seg innover Hardangervidda. Tyskerne satte i dagene som fulgte inn flere tusen soldater, organiserte omfattende søk – uten å finne noen av sabotørene.
Den vellykkede aksjonen hadde ødelagt høykonsentrasjonsanlegget og store mengder verdifullt tungtvann.
Bomberegn tar liv
I løpet av det nærmeste halvåret ble tungtvannsanlegget bygd opp igjen og produksjonen kom på nytt i gang. Den 16. november 1943 kom 140 amerikanske bombefly inn over Rjukan og bombet Vemork kraftstasjon og Elektrolysefabrikken. Mer enn 20 norske liv gikk tapt. Etter dette innså tyskerne at de ikke kunne fortsette å produsere tungtvann på Vemork.
«Hydro» går til bunns på Tinnsjøen
Et par måneder seinere fikk sabotørene rede på at det var planer om å frakte det som fantes av halvfabrikata fra Vemork til forskningsanleggene i Tyskland. Via radiosambandet med London kom ordre om å ødelegge transporten. Svakeste ledd i denne transporten var ferden med jernbaneferge over Tinnsjøen. En sprengladning i baugen på båten den 20. februar 1944 senket fergen og ble siste kapittel i kampen om tungtvannet i Norge. Senkingen av «Hydro» kostet fire tyskere og 14 nordmenn livet.
Lasten med tungtvann var strengt bevoktet til enhver tid, men fergen som skulle frakte lasten, sto ubevoktet kvelden før. En av de tre sabotørene som tok seg om bord, hadde eksperimentert med en vekkeklokke og en tenningsmekanisme for å utløse sprengladningen. Han forsøkte til og med å beregne slik at ladningen skulle utløses på det tidspunkt som var mest gunstig for å kunne redde passasjerene.
Tilfeldighetene ville at avgangen ble noe forsinket. Likevel: Flere liv ville nok ha gått tapt om sprengningen hadde skjedd på en hverdag. Det var aldri stor trafikk på søndagene.
På dagen 50 år seinere, søndag 20. februar 1994, avduket Fylkesmannen i Telemark et minnesmerke over ofrene for senkingen av Hydro. Minnesmerket er plassert i Rudsgrend, omtrent der fergen gikk ned.
«Ikke så heroisk»
I ettertid har sabotørene som utførte aksjonene mot tungtvannet forsøkt å dempe betydningen av egen rolle. – Vi var sendt hjem til Norge fra England som Kongens menn. Vi var utstyrt med våpen og kunne trekke oss tilbake i fjellet om vi skulle bli oppdaget. Verre var det med de mange som hjalp oss i det skjulte nede på Rjukan. De hadde familie og gård og grunn å ta vare på. Både de selv og familien levde i frykt for hva som kunne skje hvis de ble oppdaget, uttalte Knut Haukelid da han mange år seinere kom tilbake til Rjukan og møtte karene han hadde utført Vemork-aksjonen sammen med.
Forslag til videre lesning:
Jomar Brun: «Brennpunkt Vemork»
Thomas Gallagher: «Assault in Norway»
John Drummond: «But for these men»
Adamson/Klem: «Blood on the midnight sun»
Günter Nagel: «Atomversuche in Deutschland", (2002 Heinrich-Jung-Verlagsges. ISBN: 3930588595)
Oppdatert: 18. august 2020