På Notodden ble situasjonen så vanskelig at det faktisk var de ekstra brødmerkene som bedriften delte ut tilpasset antallet medlemmer i familien som berga mange gjennom krigsårene.

Pengene tok slutt før uka var omme, selv om folk prøvde å legge om til enkleste kost. For mange industriarbeidere kom meldingen om revolusjon i Russland til å virke som bensin på bålet. På Notodden ble det opprettet arbeiderråd etter russisk forbilde. De skulle tjene som en trussel om hunger-opprør og radikal arbeidermakt mot statsmakt og næringsliv.

Ingen arbeider godt med for lite mat. Arbeiderne var slitne – og reduksjon til 8-timers arbeidsdag ble stadig oftere nevnt som en utvei. På vårparten 1918 ble dette kravet tatt opp i Kristiania, vant gjenklang langs Drammensvassdraget og slo inn i byene i Telemark.

På Notodden gikk 2000 i 1. mai-tog under parolen «Frem for 8-timersdagen!» Møtet munnet ut i en resolusjon om øyeblikkelig gjennomføring av 8-timersdagen via lovverket.

Etterpå ble det holdt et møte mellom ti fagforeningsledere, der de bestemte seg for ikke å vente lenger, men arbeide åtte timer fra neste dag. På Hydro gjorde arbeiderne ord til handling. Fabrikkfløyta blåste to timer etter at alle var gått hjem. Det samme skjedde snart også ved anleggene på Rjukan.

Reaksjonen fra Arbeidsretten lot ikke vente på seg; den kom i form av et pålegg om å følge «tariffen». Men arbeiderne neglisjerte pålegget. Samtidig begynte Arbeidsgiverforeningen å forhandle med en delegasjon fra Notodden og Rjukan. Resultatet ble en midlertidig enighet om 51 timers arbeidsuke, i påvente av et statlig utspill i saken.

Resultatet av forhandlingene ble forelagt arbeiderne til avstemning. På Rjukan var det tilslutning, men på Notodden ble overenskomsten forkastet «med stort flertall i et massemøte», kunne avisene i fylket fortelle 22. juni.

To av fagforeningslederne gikk også til statsminister Gunnar Knudsen og krevde et løfte om en rask lovendring. Den kom sommeren 1919. For oppvigleriene ble de ti fagforeningslederne fra Notodden dømt til bøter på ti kroner hver i Arbeidsretten – en forsiktig reaksjon.

Bøtene ble visstnok aldri betalt – selv om 8-timersdagen sikkert kunne ha vært verdt det.