Sommeren 1906 var det ennå mer enn usikkert om det ville være mulig å skaffe den kapitalen som var nødvendig for å bygge ut den mektige Rjukanfossen og reise fabrikker på Rjukan. Men interessen for å komme i gang var åpenbar både innenfor Elektrokemiske og hos wallenbergene. Sammen forskutterte de for en utvikling de ønsket å bidra til.

Tidlig på ettersommeren var veien til Skarsfoss ferdig lagt, og de første tunnelarbeider kunne settes i gang. Planen var å gjennomføre utbyggingene på Rjukan i to etapper. Først skulle kraftanleggene på Vemork bygges. Her ble arbeidene drevet fram på den måten av man «økte på» etter hvert som arbeidsfolk kom til og innkvartering ble ordnet.

Alle vil være med

Nye forhandlinger med Badische i Tyskland ble innledet. Nå hadde tyskerne kommet så langt i utviklingen av sin Schönherr-ovn at de mente tiden var inne for å kommersialisere teknologien. De innså snart at de betydelige mengdene elektrisk kraft som trengtes, kunne skaffes rimeligst til veie i Norge.

Wallenberg, Eyde og Moret førte forhandlingene på vegne av Hydro og de svenske og franske eierinteressene. 11. september 1906 var en avtale på plass. To nye selskaper for Rjukan-utbyggingene ser dagens lys. Denne gangen kommer aksjekapitalen opp i hele 34 millioner kroner. Badische går inn med 50 prosent av kapitalen. Også i Hydro blir aksjekapitalen utvidet. Dermed var både tyske, franske og svenske interesser tungt involvert i utbyggingene på Rjukan.

Som en praktisk rolledeling påtok de tyske eierinteressene seg ansvaret for å bygge salpeterfabrikkene, og de norske interessene skulle lede vannkraftprosjektene.

Schönherr- eller Birkeland-Eyde-ovn?

 Hva slags ovner skulle brukes i fabrikkene på Rjukan? Eneste svar forhandlingene hadde gitt, var at partene skulle fortsette å konkurrere. De tyske interessene hadde håpet å oppnå et bedre utbytte enn Birkeland-Eyde-ovnene, men forsøkene deres trakk ut. Det begynte å haste med en avklaring. Nye sammenlikninger ble gjort i midten av juni 1910. Resultatene var nesten jevngode. Utgangen ble likevel et kompromiss; åtte kolonner med Badisches Schönherr-ovner og to kolonner med Birkeland-Eyde-ovner skulle installeres. Det skulle bli 120 ovner i alt i et ovnshus som dekket seks mål.

Eyde på sidelinjen – for ett år

Årene 1907-1910 var svært arbeidsintensive og krevende - på Notodden, men enda mer på Rjukan. Vanskelige styringsformer gjorde også sitt til at samarbeidet mellom ledelse og eiere i selskapene ikke utviklet seg positivt. Eyde ble kritisert for sin ledelse av både Hydro og Rjukan-selskapene. Etter hvert ble hans ledelse motarbeidet både av franske og tyske interesser, og de svenske interessene ga heller ikke aktiv støtte i alt og ett.

Eyde var imidlertid viktig for å få brakt valget av ovn i havn. Da den beslutningen var tatt, bestemte det styrende organet for Rjukan-selskapene, Aufsichtsrat, at Eyde skulle forlate direksjonen for disse selskapene – med virkning fra 1. september.

1911: Mindre tysk, mer fransk

Arbeidet i prosjektene på Rjukan gikk heller ikke i den påfølgende tiden særlig bra. De tyske interessene måtte skuffet konstatere at Schønherr-teknologien ga såpass dårlige resultater når det gjaldt absorpsjon at de så det som nødvendig å holde seg til Hydros teknologi. I tillegg ble det klart at salpeterfabrikkene på Rjukan ble dyrere enn tidligere budsjettert.

På forsommeren 1911 var det klart at de tyske interessene kunne være villige til å selge seg ut av Rjukan-selskapene. Igjen er Eyde på banen og arbeider iherdig for å skaffe finansiering for at Hydro skal overta størstedelen av aksjene som var på Badisches hender.   Dette lyktes. Marcus Wallenberg, Horace Finaly og Hans Olsen, som på den tiden var valgt inn i Hydros styre, kom til å spille en viktig rolle i prosessen som førte til at de tyske eierinteressene i Rjukan-selskapene ble redusert.

28. september sender Norsk telegrambyrå ut en melding om at Norsk Hydro har ervervet aksjemajoriteten i de såkalte Rjukan-selskaper fra den tyske gruppen. En betydelig omorganisering også innad i Hydro var på gang, samtidig som det ble klart at Eyde skulle ha et overordnet ansvar for å fullføre prosjektene på Rjukan.

Comeback for Eyde

Eydes gjeninntreden som leder for virksomheten på Rjukan, var populær. Allerede da han kom til Notodden noen dager seinere, ble han tatt imot med fakkeltog og hyllet av flere tusen mennesker. Eyde kvitterte med en beveget tale fra trappen av Administrasjonsbygningen. Så reiste han videre til Rjukan.

«Jeg hadde selv tatt bopel på Rjukan og hadde fått installert telefon ved min seng og forlangte å bli tilkalt hvor jeg kunde være til nytt, dag eller natt, og det var knapt en natt jeg ikke var ute i fabrikken for å treffe avgjørelser».

Den 8. november ble det telegrafert til Paris at den første femtedel av fabrikkene var i gang. Selv om arbeidsinnsatsen må ha vært utmerket i den tiden som fulgte, mente Eyde at arbeidsstokken alt i alt var for liten. Mer fart over hele linjen, var oppskriften.

«Det lyktes hurtig å forøke arbeiderantallet med ca. 1.000 mann, så arbeidsstokken den 1. november var ca. 2.000, ved månedens slutt ca. 2.500», skriver Eyde. Noen ble også hentet fra Notodden for å bistå. Innsatsen ga resultater og utbyggingene på Rjukan ble ført fram, trinn for trinn.

Ved utgangen av 1911 var det nedlagt 100 millioner kroner i Hydros bedrifter i Telemark. Norges statsbudsjett var den gangen i samme størrelsesorden. Salpeterproduksjonen brukte 188.000 hestekrefter. Selskapet hadde rundt 1.500 fast ansatte.

I en del sammenhenger hadde Eyde gjort et poeng av at han hadde håndtert så store utbyggingsprosjekter også i sin tid som sjef for Nordens største ingeniørkontor. Men også han var blendet av dimensjonene i utbyggingen på Rjukan.

Det var dessuten nærmest forbløffende hvordan det hadde vært mulig å gjennomføre prosjekter av en slik kompleksitet på et sted som ikke bare manglet det meste, men også lå avsides og uveisomt til, til dels i en svært krevende natur. Også transportløsningene var dristige og krevende: jernbane til Tinnoset, jernbaneferge på Tinnsjøen og nytt jernbanespor fra Mæl til Rjukan.

Et bysamfunn fra A til Å

På Rjukan ble reist boliger, landhandleri, slaktehus med fryseri, og bad. Gater ble anlagt med vann og kloakkledninger, elektrisk lys og telefon. Her kom brannstasjon, sykehus, skoler, parker, idrettsanlegg og etter hvert også et bibliotek. Hadde Hydro gjort en innsats for å skaffe boliger til sine ansatte på Notodden, så ble også det overgått av prosjektene som ble satt i gang på Rjukan.
 
Sosialt motivert boligbygging hadde i Norge ikke strukket seg noe lengre enn til «gråbeingårder». Selv om behovet for å skaffe boliger på Rjukan var prekært i anleggsårene, ble det i betydelig grad også satset på å bygge eneboliger og tomannsboliger for arbeidere – med hage.

Hadde Eyde blandet seg inn i arkitektur og detaljplaner på Notodden, så ble det for lite å regne mot det engasjement han utviste på Rjukan. Rjukan-prosjektene ble en sjelden mulighet for dyktige arkitekter og ingeniører til å tegne, planlegge og regulere en by. Noen av byggverkene, så som kraftstasjonene på Vemork og Såheim, den såkalte «Operaen» blir stående som eksempler på monumental arkitektur og uttrykk for hva iherdige arbeidshender kan utrette.

Streiker og bråk

Som vi alt har nevnt; utbyggingene på Rjukan var ikke fri for konflikter og forsinkelser. Forholdene for arbeiderne kunne gi grobunn for radikale politiske strømninger, og streiker bidro til de forsinkelsene som oppsto. Det sosiale liv kunne også være turbulent. Ikke sjelden skrev avisene om fyll og spetakkel. Landet lå den gang åpent for arbeidskraft, og det pågikk en ren folkevandring til Rjukan. Fra alle kanter kom folk trampende på såre føtter, «og de var ikke alltid mors beste barn»

«Deltagerne i optøiene bestod av kristiania-ramp, vildslusk og svensker», kunne det hete i aviskommentarene. Interessant nok hadde arbeiderne vanligvis større respekt for ingeniører og andre ledere ved anleggene enn de hadde for politi i uniform.

Fra turistmagnet til elektromagnet

Sammen med det majestetiske fjellet Gausta hadde Rjukanfossen vært magneten som trakk turister og reisende til Vestfjorddalen. Toppen av Gausta rager fortsatt 1883 meter over havet, men Rjukanfossen framstår bare unntaksvis i sin fulle velde. Når det skjer, trekker den fortsatt turister til dalen. Eyde brukte å si at fossen er ikke borte, men at den er satt til å gjøre «nyttig arbeid for menneskene». Rjukanfossen var en forutsetning for at stedet som en gang ble kalt Saaheim ble til Rjukan. Allerede 19. juli 1908 kunne Aftenposten skrive:

«Gaar Rjukan tilbage i Turistværdi, saa er den unegtelig gaaet ganske eventyrlig frem i Salgsverdi.»