Gjennom store deler av Hydros 100 år lange historie har det pågått en diskusjon om hvilken rolle og ære som tilfaller hver av de tre som regnes som selskapets grunnleggere. Det er særlig spørsmålet om Birkeland og Eydes roller som har vært debattert. Eyde kom til å mene at hans medvirkning til å bringe lysbueprosjektet fra idé til industri er blitt undervurdert og bidro selv til at ulike aktører kom til å hevde ulike meninger.

Forholdet mellom Eyde og Birkeland ble med årene mindre nært enn det hadde vært i de første og avgjørende årene. Da Eyde i 1916 feiret sin 50-årsdag, sa han blant annet: ”meget bandt Birkeland og mig sammen i de første aar og meget skilte os senere i livet….”

Også om Marcus Wallenbergs betydning er det gitt flere konklusjoner – fra jevnbyrdig med Eyde til viktigere enn Eyde for Hydros etablering. Mens dette har vært et tema av akademisk interesse, har rolledelingen Birkeland-Eyde mer vært et stridstema.

For Hydros første år etter 1905 var det Marcus Wallenberg og Sam Eyde som var toneangivende. Selv om begge var rikt utrustet, kom de til å utfylle hverandre. Eydes pågåenhet kunne balanseres med Wallenbergs trang til grundighet.

”Mellem ham og mig var der et gjensidig tillitsforhold som muliggjorde at vi på så kort tid kunde utrette det som blev utrettet,” skriver Eyde om Wallenberg i sin memoarbok. Slik må det ha vært i de første årene. Sammen virket de dynamiske.

Og de nominerte er…

Kristian Birkeland ble nominert til nobelprisen ikke mindre enn sju ganger – både i fysikk og i kjemi. Tre ganger var han nominert sammen med Sam Eyde.

Eyde betegner det i sine memoarer som skammelig at Kristian Birkeland aldri ble tildelt en nobelpris, men etter det vi vet, mente og virket Eyde for at han og Birkeland burde motta prisen sammen. Nettopp dette kan ha bidratt til at Birkeland heller ikke fikk prisen alene. I stedet mottok de tyske kjemikerne Fritz Haber og Carl Bosch prisen for å ha utviklet en ny og mindre energikrevende teknologi for framstilling av ammoniakk.

For Hydro har det likevel vært viktigere at Birkeland, Eyde og Wallenberg kom til å virke sammen på en slik måte at det ble mulig å realisere visjoner og ambisjoner som nøkternt vurdert ikke skulle kunne gjennomføres i Norge tidlig i det 20. århundre. Derfor varierte da også reaksjonene fra begeistring og takknemlighet til vantro og misunnelse. De hadde medgang og motgang.

Samuel Eyde (1866-1940):

Sam Eyde vokste opp i en rederfamilie i Arendal på den tid da seilskutene ennå dominerte på de store hav. Han må tidlig ha kommet til at hans løpebane ikke skulle være i sjøfarten og valgte å utdanne seg som ingeniør i Berlin. Oppholdet i Tyskland kom til å vare i ytterligere ti år etter fullførte studier.

Eyde ble i Norge oppfattet som entreprenøren og gründeren som drev fram stadig større prosjekter i et ”amerikanisert” tempo. I sin væremåte var han internasjonal, men ga selv mange ganger uttrykk for at det var byggingen av den unge nasjonen Norge som var hans anliggende.

Som industrireiser var Eyde kjennetegnet av en ualminnelig evne til å arbeide og tenke både dagsaktuelt og langsiktig – på samme tid. Han kunne både engasjere seg i de presserende oppgavene innenfor teknologiutviklingen og planlegge finansiering og organisering av prosjekter som måtte finne sin realisering i en ennå usikker framtid.

Eyde hadde ualminnelig stor arbeidskapasitet og handlekraft, og brukte den i så mange retninger at det var uunngåelig at han også ble utsatt for kritikk for å vie for lite tid til noen av oppgavene. Hans sosiale evner var vel utviklet, og han brukte dem til fulle, både sammen med sine medarbeidere, i møte med ledere og arbeidere. Hans organisatoriske talent synes uomtvistelig.

Samtidig var han også preget av en god porsjon forfengelighet, og gjorde krav på sin rettmessige betydning for den industrireisingen han ledet. Selvbiografien, som han fikk utgitt bare få måneder før han døde, kan i mangt fortone seg som et forsvarsskrift. Eyde ville ikke glemmes – og blir det heller ikke.

Kristian Birkeland(1867-1917):

Kristian Birkeland var i en alder av 30 år blitt utnevnt til professor i fysikk ved Universitetet i Kristiania. Birkeland var langt mer enn en akademiker, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom hans virke som oppfinner. Han tok ut i alt 59 patenter, og skal på egne vegne ha vært irritert over at han ikke tok bedre vare på enkelte av de oppdagelsene han gjorde. Det gjelder eksempelvis røntgen-strålene, som han arbeidet med i 1895.

Hans idérikdom kan virke grensesprengende. Hans patenter omhandlet alt fra elektromagnetisk kanon og elektrometallurgisk smelteovn til fettherding, høreapparat   og behandling av organisk avfall. De fleste av dem kom ikke lengre enn til patentstadiet. Birkeland arbeidet også en del med en metode for utnyttelse av atomenergi.

Kristian Birkeland begynte som forskergjerning som ren matematiker, før han gikk over til teoretisk fysikk og eksperimentalfysikk. For sin tid var han blant de fremste innenfor astrofysisk forskning. I laboratoriet på Universitetet utførte han spektakulære eksperimenter som illuderte fenomener som nordlys og saturn-ringer. Han gjennomførte også flere krevende ekspedisjoner for å utvide kunnskapene på disse områdene.

I oppbyggingen av Norsk Hydro var Birkelands medvirkning svært viktig i flere faser enn da ideen ble unnfanget. Han la ned et betydelig arbeid for å sikre at ideene lot seg omsette i industriell skala og han var på nytt tungt inne da Hydro etter noen års virksomhet trengte å øke utbyttet i ovnene på Notodden. Det er blitt hevdet at Birkeland ”jobbet nesten dag og natt i perioden 1903-1907”, da han trakk seg ut som medeier i Hydro.

Hans virke for å fremme industriutviklingen i Norge kan med rette ses som uttrykk for en sterk tro på vitenskapen og dens betydning for moderniseringen av landet. Birkeland var med i ”nasjonbyggingen” i årene rundt 1905.

Som person var Birkeland sammensatt og ualminnelig, og kunne til tider oppleves som visjonær. Han kunne være entusiastisk og intens, men hadde gjennom hele sitt voksne liv også en svak mental helse, og han var lite flink til å ta vare på seg selv når virketrangen ble voldsom. Han kunne ha underskudd både på søvn og næring.

Fysikk-professor Alv Egeland har i en artikkel (1994) karakterisert Birkeland med ordene: ”Det er nesten som et eventyr å følge Birkelands liv og livsverk. Hans intellektuelle evner måtte være enorme”.

I Norge er Birkeland, snart 100 år etter sin død, en person som – i prinsippet – alle har et forhold til: Hans ansikt pryder 200-kronerseddelen, som Norges Bank har utgitt siden 1994.

Marcus Wallenberg (1864-1943):

Marcus Wallenberg var utdannet jurist, og hadde siden 1890 arbeidet for Stockholms Enskilda Bank. Han kom fra en familie som allerede gjennom flere generasjoner hadde drevet stort innenfor bankvesen og industriutvikling, både i svensk, skandinavisk og europeisk målestokk.

Det er typisk for Marcus Wallenberg, som det også har vært for hans familie, å tilstrebe en viss anonymitet utad. Det enkle faktum at Marcus Wallenberg sitter som styreformann i Hydro gjennom 37 år – i medgang og motgang – sier mye om hans personlige egenskaper.

Hans ettermæle omhandler imidlertid i minst like stor grad den betydning han må tillegges for den økonomiske utvikling i Sverige i første halvdel av det 20. århundre. Denne betydning synes å være så ubestridt at den også kan gi en del av forklaringen på den tilsynelatende borgfred som gjennom hele det 20. århundre har hersket mellom landets regjeringer og det finansielle miljø som wallenbergene representerer.

I unionstiden fra 1814-1905 hadde det utviklet seg et nokså omfattende økonomisk samarbeid mellom Sverige og Norge, og det er åpenbart at Marcus Wallenberg og hans halvbror Knut var mer opptatt av å ta vare på disse båndene enn å gi næring til striden som var i emning fram mot unionsoppløsningen i 1905. Marcus Wallenberg har for sin del også pekt på at han på den tiden da han første gang møtte Sam Eyde, var svært opptatt av utviklingen for Almänna Svenska Elektriska Aktiebolaget (ASEA). Industri med utgangspunkt i Birkeland-Eyde-ovnen kunne også bety oppdrag for ASEA.

Knut Wallenberg ble etter hvert mer tiltrukket av politikk, og ble svensk utenriksminister i 1914. Fra 1911 hadde han overlatt stillingen som administrerende direktør for Enskildabanken til Marcus. Han kommer nå desto mer til syne, og legges merke til. Han gis blant annet i oppdrag å skaffe Sverige en handelsavtale med Storbritannia, løser oppgaven utmerket og viser seg som en glimrende internasjonal forhandler.

Nye oppdrag følger, og han bygger seg en posisjon og et ry som en autoritet på det økonomiske og finansielle område. Han hadde i tillegg åpenbare strategiske evner, glimrende språkkunnskaper og sikker menneskekunnskap.

Tross den vidtspendte virksomhet han utfoldet, hadde Hydro aldri en perifer plass i hans arbeidsdag. Det er dermed innlysende at Hydro ble tilført betydelige verdier gjennom det aktive engasjement Marcus Wallenberg utøvde.

Marcus Wallenberg trakk seg som styreformann i Hydro i 1942. Han følte seg da syk og døde året etter.

Ved Hydros 50-årsjubileum i 1955, skriver redaktøren av jubileumsboken, Kr. Anker Olsen, at Marcus Wallenbergs betydning for Hydros tilblivelse og utvikling kan beskrives kort og enkelt; ”Den er grunnleggende. Han er ikke bare en av de tre stiftere, og står selvfølgelig ved siden av Eyde og Birkeland i historiens lys”.